Disen Kolonial tremøbler
Hvem husker ikke malingsslitte stoler og benker, bord som vippet og hengekøyer som sang på siste verset. Det var ikke designmøbler, de var ikke moderne, men det var noe hyggelig og forsonlig over dem. Noe menneskelig, akkurat som sangen fra ospetrærne, myggstikkene og kjøkkenglassene med rød rabarbrasaft. De representerte enkontinuitet og en trygghet. De stammet fra en tid før din egen. Den ene var favorittstolen til onkel Hans, og alle husker da tante Klara ramlet ut av hengekøyen. Gamle hagemøbler kan være komfortable, men er først og fremst minner. Sommerens minner. Minner fra en forgangen og nærmest uvirkelig tid.
Les mer om Disen Kolonials tremøbler >
Les om vedlikehold av hagemøbler i Kulturarven 71 >
– Den vil jeg ha, sa Klara på seks år da vår møbelsnekker Thomas Arthur Andresen kom hjem med gyngestolen. Og siden har de to vært uadskillelige. Barnegyngestolen Klara ble laget her på Hedemarken en gang i 1930-årene. Siden har den gynget generasjoner av små hedmarkinger inn i sine første leseopplevelser. Vi lager den med stoppet rygg og sete meg ullstoff fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Klara er en favoritt blant de minste. Og deres besteforeldre.
Små hender og korte bein rekker mye lengre med denne trappetrappen. Originalen er trolig fra mellomkrigstiden, men den finnes i en uendelighet av utførelser. Du kan stå på den, sitte på den, bruke den som blomstertrapp ute og inne, eller rett og slett glane på den. For så vakker er den, at den også tåler å bare ta seg ut.
– Vi må jo kalle den noe, sa jeg Thomas Arthur, møbelsnekkeren vår. Det var hans idé at vi skulle sette denne trillebåren i produksjon. Den er et minne. En kjærlighetserklæring fra en far til en liten datter som ville være til hjelp i hagen. Så ble det en trillebår. Til løv, til leker, til sand, til drømmer og gode minner. Vi kaller den bare trillebår, sier han. – Det er jo det det er. 
«Eier du Sørlandets fineste hagebenk?» Det var det vi lurte på i 2016 da vi skulle lete etter Sørlandets fineste hagebenk. Sammen med Byantikvaren i Risør gikk vi ut lokalavisene og oppfordret folk til å lete på loft og i uthus. Mange kandidater meldte seg, men vinneren ble en forholdsvis enkel benk fra Reymertgården i Mandal. Den gamle kjøpmannsgården stammer 1800-tallets begynnelse, men hagebenken hører nok hjemme i mellomkrigstiden. Dens enkle formspråk gjør den lett å plassere. – Den er jo god å sitte på også, sa Øyvind Reymert da vi overrakte ham en kopi i premie. Og det er helt sant!
Tidene var gode, folket sto samlet og med Einar Gerhardsen som statsminister skjøt velferdsstaten fart. I 1952 var det slutt på varerasjoneringen. Igjen ble bananer, coca-cola og maling tilgjengelig i butikkene. Norge på 1950-tallet så fremover og utover. Amerika var det store forbildet. I 1953 kom Doris Day med slageren «Secret Love» fra filmen «Calamity Jane», som i året etter toppet både Billboard- og Cash Box-listene. Etter krigens gråhet kom også fargene tilbake. Gult, grønt og oransje farget landet fra nord til sør. Eplegrønt mot svart ble en slager. Nå henter Disen Kolonial 50-tallet tilbake i norske hager. En stol, to farger. Your secret love …
«Det er litt vanskelig å skulle skrive om nogen og noget man er begeistret for når det blir sagt: Fremforalt ikke no skryt. Ikke mitt navn nevnt», oppsummerte forfatterinnen Barbra Ring i en reportasje fra Sælid gård ved Hamar i 1935. Over tre sider i magasinet Vi selv og våre hjem ble gården beskrevet som et mønsterbruk, drevet av den forsøksvis anonyme Sigrid Sælid, som for anledningen kun ble omtalt som «den beskjedneste og dyktigste av alle storgårdsbrukere». Kaktussamlingen hennes var navngjeten, og hver sommer ble kaktusene plantet ut i bedet foran hovedinngangen sammen med «gylne mimoser, lilla akacier, vokshvite, søttduftende tobakksblomster og den mystisk skjønne pasjonsblomst». Blomstertrappen vi har kopiert her, kan ha stått i drivhuset vinterstid og på den vestvendte verandaen om sommeren. Den ble laget av en lokal snekker med god formsans en gang i årene rundt 1900. Setter du dine vakreste potteplanter på den, skjønner du hvorfor en slik trapp også kalles et blomsterteater, aurikkelteater eller fiolteater. Trappen må stå under tak, og vinterstid settes den innendørs.
Vi døpte den «Ja-benken», rett og slett fordi det er umulig å si nei, når du sitter på den. En spilebenk uten rygg, men med et godt formet sete. Den har noe av feststemningen i Krøyers maleri «Hip, hip, hurra» over seg. Sett den ved et festdekket bord i den lyse sommernatten, inviterer dine beste venner, tenn de kulørte lyktene, dekk med de hvite dukene og la Henriette Schønberg Erken lære deg serviettbrettingens kunst. «Ja-benken» er musikk, hevede glass og gode minner. Det er skreddersøm i tettvoskt furu, designet etter gamle fotografier av interiørarkitekt Tone Harr Lind. Kvelden er ennå ung…
Visst er det fint med vindusposter og blomsterbord, men av og til fortjener planter litt utsikt. Derfor laget vi en pidestall for grønne personligheter som liker oppmerksomhet. Sett i et hjørne på glassverandaen, foran et vindu, på en trappeavsats eller under tak på en veranda eller balkong. Blomstersøylen «Disen Kolonial nr. 1» er diskret og overlater oppmerksomheten til den som skal synes. Vi malte den svart for å illudere støpejern.
Den gamle amtmannsgården Stenberg på Østre Toten var en gang hjemmet til eidsvollsmannen amtmann Lauritz Weidemann, kona Ditlevine og døtrene Ingeborg, Nahyda, Amalie og Ole Hannibal. Gården ble fredet i 1924 og kjøpt av Toten Museumslag i 1934. Foruten hovedbygningen fra 1790-årene, består anlegget av 11 forskjellige hus, samt en nesten 30 mål stor park i engelsk landsskapsstil. Da kunsthistorikeren Carl W. Schnitler i 1916 beskrev hagen i bokverket Norske haver i gammel tid, het det seg at den var preget «av den følsomme tids idealer». Stenberg er i dag museum, og i hagen finner vi benker fra familien Weidemanns tid. Vår modell er utviklet og godkjent av Mjøsmuseet. Plasser den under et epletre og hør humlene surre i blomstringen.
– Vi trenger et bord til La Belle Époque, sa jeg til interiørarkitekt Tone Harr Lind. – Et bord med god plass til to, men aller helst til tre. – Rundt, svarte Tone. – Det må bli et rundt bord. Et bord det er lett å plassere, som er stødig, dekorativt og ikke for stort. Og slik ble det. Lind må stå under tak, på en glassveranda, men er også godt egnet som avlastningsbord i et lysthus.
Navnet er fransk og betyr «den skjønne tiden» – den perioden som i Europa ble forbundet med fred og fremgang, men som endte med utbruddet av første verdenskrig. Som uttrykk varte imidlertid møbelstilen til langt ut i 1920-årene her hjemme. Stolen egner seg godt til bord som du skal spise ved. Plasser den under tak, gjerne på en glassveranda, i et lysthus eller foran inngangsdøren. Den kler villapregede bolighus i by og på land fra perioden 1750–1930.
Olav Bakken var utdannet snekker og arbeidet i møbelverkstedet på Moelven Brug. Hjemme på Bakkegård snekret han seg to enkle benker av den typen du ser her. Trolig skjedde det en gang rett etter krigen eller tidlig i 1950-årene. Når arbeidsdagen var over og middagen fortært, satte Bakken seg på benken, tente pipa og lot humla suse så lenge det var fyr i tobakken. Benken hans er enkel og uprentensiøs og passer godt til enklere bebyggelse frem til 1960. Sett den inntil en husvegg eller lag en lomme i staudebedet og plasser den der. Den er vakrere enn den gir inntrykk av.
Fru Lindmarks bakgård i Strandgata 35 på Hamar var viden kjent. Gerda Lindmark var gift med frisør Erik Lindmark, som i mange år drev frisørsalong i den gamle bygården. I fru Lindmarks gamle bakgård er det i dag uteservering, men fremdeles kan du fornemme stemningen fra fru Lindmarks mange potteplanter og staudebed. En gammel og rettrygget benk hadde hun også her. Hun malte den rød og det har vi også gjort. Også denne er rett i ryggen, men den er hyggelig med en pute og inntil et bord. 
En gang var Sangen en privatvilla som lå utenfor byen. På en kalksteinsrabb og omgitt av høye furutrær kneiser den brunmalte tømmerbygningen i en blanding av dragestil og jugend. På en liten oppbygd steinterrasse bak huset ble det plassert en benk for ettermiddagskaffen og sommerkveldens svale pjoltere. Benken egner seg best når du skal ta en pust i bakken eller hvile blikket på noe du synes er fint. Kler de fleste bygninger.
Forbildet var nok opprinnelig amerikansk og en gang i 1930-årene, eller kanskje det var på 50-tallet, kan en snekkerkyndig mann fra Nes på Hedemarken ha sett Hollywood-stjernene leve det mondene liv på filmlerretet. I alle fall er forbildet til denne stolen kommet med Amerikabåten, ukebladene og filmens magiske verden. Men vår stol er litt mer keitete, litt lettere og litt spinklere i utførelsen enn sine amerikanske fettere. Sett den under et epletre i hagen eller på en veranda med utsikt. Den tåler fint omgivelser frem til 1960.
