Melhus kommunes kulturpris til Kristine Kaasa Moe
21. OKTOBER 2009:
VENSTRE: Kristine Kaasa Moe mottar kulturprisen av ordfører Erling Bøhle. FOTO: ÅSMUND SNØFUGL.
HØYRE: Faksimile fra Gaula 14. oktober 2009.
Les artikkelen i Gaula 
Les Kristine Kaasa Moes tale 
6. OKTOBER 2009:
Melhus kommune er, etter eget utsagn, kommunen der det skal være mulig å være modig. Torsdag, den 8. oktober bekrefter den at dette er sant. Årets kulturpris tildeles Kristine Kaasa Moe.
Tekst og foto: Sjur Harby
Ingen lån uten Kaasa Moe
«Daglig trues gamle værdier, daglig forsvinder disse under det samme mer eller mindre godt begrundede argument: Utviklingen kræver det. Blir et «utviklingens krav» fremsat med tilstrækkelig freidighet kan det komme til at virke rent hypnotisk.», skrev tidligere riksantikvar Harry Fett i 1912.
Det kunne ha vært skrevet i dag. For, det er ganske sikkert at det ikke hadde vært noe prestegårdslån i Melhus, om det ikke hadde vært for nettopp Kaasa Moe. Fra å være i en sørgelig forfatning er prestegårdslåna blitt en institusjon i Melhus. Lokalt er den en møteplass, nasjonalt et referanseprosjekt og et forbilde for håndtering av antikvarisk bygningsmasse. Vi snakker ikke bare om arbeidets utførelse og materialenes kvalitet. Like mye handler dette om en helhetlig formidling av kulturarv. For her stifter barn bekjentskap med begreper som kulturminne, autensitet og tradisjonshåndverk, med yrkesstolthet, dokumentasjonsrutiner og restaureringsprinsipper. Her kan folk levere gjenstander og dokumenter, og her trengs det alltid en ledig hånd om du skulle ha tid til overs. Dessuten har stiftelsen gjort noe annet lurt. De ber om tjenester fra lokale håndverkere og næringsliv. Aldri mer enn det hver og en kan avse; et par arbeidstimer her, litt spiker og noen lysbrytere der. Etter hvert har hele bygda fått et forhold til låna.
Humanisten
Men Kristine Kaasa Moe er forbilledlig av flere grunner. Hun er den som selv sitter med kunnskap, som uegennytting deler den med andre. Hun er en humanismens våpendrager, som ser mennesket i omgivelsene, som fanger opp nyanser og forstår seg på sinnsstemninger. Som tidligere riksantikvar Harry Fett, bruker hun kulturarven til å gjøre det bedre for menneskene.
Låna
Det er arbeidet med Prestegårdlåna som trolig er kommunens hovedbegrunnelse for å gi henne årets kulturpris. Bygningen, slik du ser den i dag, er en panelt toetasjes tømmerlån som egentlig består av tre hus. Den midtre delen er presteboligen bygget tidlig i 1720-årene. Noe yngre er Herrestuen mot øst og Borgestuen mot vest, som begge ble føyd til i 1744. Bygningen hadde en kort periode også en tverrfløy mot nord. Denne er nevnt i en branntakst fra 1821, men var revet allerede ti år senere.
To større ombygninger/restaureringer er kjent, henholdsvis i 1877 og 1929. Etter den tid har det bare skjedd mindre endringer og dette i seg selv gjør låna interessant. For her hvor tiden har stått stille, kan du følge bygningens vekst og forfall fra rom til rom. Her er interiører fra tre århundrer. Vakre fyllingspaneler finner du i stuene, tømmervegger og stor grue i Størhuset. Det er så og si ikke gjort endringer i rominndeling siden 1700- og tidlig 1800-tall. Kan hende er låna også ganske representativ for standarden på norske prestegårder før krigen, før bad og toalett gjorde sin store entre i norske husholdninger. Frem til 1960 tjente huset som prestens bolig, men ved kommunens overtakelse dette året måtte den daværende presten, bureisingspresten Ola Røkke, mot sin vilje flytte.
Gammel prestegårdskultur
Anders Bugge, en av Harry Fetts mange våpendragere, skrev i 1918 at «de gamle prestegaardene som staar igjen med sine store og mange hus fortæller bedre end de moderne villaer om prestens gjerning, om hva han har utrettet som «far» i sognet, for religionen og aandslivet og til like for den materielle kultur. Og ikke bare det – de peker i grunden ogsaa paa hva prestegaarden bør bli», mente han.
Jeg er sikker på at Bugge ville ha elsket Prestegårdslåna i Melhus. For den er akkurat det han selv så for seg; gamlehjem, sykestue, barnehjem, folkeboksamling, ungdomslokale, kirkestue og kirkestall. Bugge skrev det i 1918. Kaasa Moe gjør det i dag.
Kristine Kaasa Moe fortjener prisen. Jeg gratulerer kommunen og Kaasa Moe så mye med dagen.
