Disen Kolonial, vær så god!
– Den er ikke akkurat så pen, sier jeg. – Nei, svarer Torhild Bjørnsen hos Løten Elektro. Vi kikker på den begge to.
Tekst og foto: Sjur Harby
Telefonen ble bestilt for en uke siden og ankom i dag, lørdag 13. august. Huff, svart plast, lett som en fjær og med en litt ekkel, slapp form. Jeg ser på henne og hun ser på meg. – Den er litt 90-talls, sier jeg. – Litt billig av utseende. Hun er enig og jeg snur på esken. Aha, kinesisk opprinnelse. Produsert i et gledesløst fabrikklokale av mennesker som knapt har salt til maten. Doro Congress 205, med speakerphone, headset outlet og direct memory buttons. Det star på esken. Apparatet viser seg å ha en uendelighet av knapper og innstillinger. Sikkert et forsonende trekk, men jeg føler allerede nå at vi aldri kommer til å bli helt dus. Den mangler personlighet. Den kommer til å bli en inntrenger her på kontoret all sin dag. Et fremmedelement som skal unnskyldes og gjemmes bort så godt som råd er. «Disen vær så god», sa far bestandig, eller bare: «Disen». Det siste skjedde gjerne på lørdager når køen var endeløs og ingen egentlig hadde tid til å ta den.
Nytt nummer
– Du kan viderekoble den til mobiltelefonen din, sier Torhild. – Du verden, svarer jeg og begynner allerede å grue for bruksanvisningen. Ingenting gjør seg selv, heller ikke montering av et nytt telefonapparat. Uttaket ble montert for en måned siden. – Fasttelefon, sa telemontøren, – ingen som bestiller det lenger. Men i Disen Kolonial skal vi ha egen linje og apparat. – På grunn av stråling, fortsatte jeg. – Det sto en lengre artikkel i Aftenposten om mørke flekker på rottehjerner som ble utsatt for tilsvarende stråling. Han så megetsigende på meg og satte dekslet på plass. – Ok, linjen virker, sa han. – Apparat må du kjøpe selv. Gratulerer.
TING TAR TID: Men nå er Disen Kolonial endelig innflyttet.
Verdier
Flyttingen har gått over lang tid og fremdeles mangler vi skrivebord, en kommode og et speil. Ikke akkurat nødvendighetsartikler noe av det, men kontoret må være hyggelig. Det skal signalisere verdier og holdninger vi mener er viktige i norsk kulturminnevern. Det nytter ikke å snakke varmt om norsk håndverk dersom stolene kommer fra Ikea. Du kan ikke anbefale linoljemaling dersom du selv bruker billigste sort. Altså har det tatt tid. Det handler om troverdighet, - og om verdier. Men først og fremst om mennesker og miljø.
Nytt kontor
Men nå begynner kontoret altså å finne sin form. Hyllene er for lengst fylt med bøker, bokskapet likeså. Bordet fra snekker Sveinung Sletten i Romedal er på plass og har fått selskap av fire stoler. Om dem kan du lese senere. De ble, i all korthet, funnet i en container på Heggvin, vår lokale søplefylling, og deretter restaurert etter alle kunstens regler. Visst gjør de seg og kommer til å spre glede i generasjoner fremover om ingen vipper på dem. Så er det lykten, en gammel prosesjonslykt fra sydligere breddegrader som er tredd gjennom et hull i bordet og lyser når kontoret er betjent. Utenfra ser du rødt, hvilket selvfølgelig kan henlede tankene til andre byer og jernbanestrøk. Men her i Løten betyr det bare at vi er til stede. Bare så det er sagt. 
FUGL FØNIX: Ingen trodde at Bøndernes Hus lot seg redde når kommunestyret først hadde fattet vedtak om å rive. Men lykken sto det gamle forsamlingslokalet bi og i dag er det ferdig rehabilitert.
Hovedkontor
Bøndernes Hus i Løten er fra i dag, lørdag 13. august, vårt hovedkontor. Her kan du komme etter avtale. Vi opprettholder filialkontoret på Majorstua i Oslo, men forlater Hamar. Vi treffes på telefon 62 59 00 63 eller 488 97 714.
– Disen Kolonial, vær så god!
