Hvorfor 1948?
Intervju med førstebibliotekar Runar Jordåen, Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen
Den første organisasjonen i Norden for homofiles rettigheter ble det danske Forbundet af 1948 med Axel Lundahl Madsen som formann. Fikk det noen umiddelbare konsekvenser for norske forhold?
– Mange nordmenn var ofte i København, og byen hadde et aktivt homofilt uteliv. Tidsskriftet Vennen ble startet av Lundahl Madsen og Helmer Fogedgaard i 1949, og ble snart et forum for homofile i hele Skandinavia med noveller, informasjon fra Forbundet og kontaktannonser. Lundahl Madsen ønsket helt fra starten av at Forbundet af 1948 også skulle dekke Norge og Sverige, og kom i kontakt med en del norske homofile. I 1949 ble det opprettet en avdeling i Trondheim. Denne «Forbundet av 1948, Trondheims avdeling» var et resultat av at noen homser fra byen hadde vært på besøk i København og der kommet i kontakt med Forbundet.
«Trondheimsavdelingen hadde sine møter/selskaper på Sjømannshotellet der de møttes [...] jevnlig til dans etter sveive-grammofon. Pianomusikk ble også benyttet. Hotellets ansatte foresto serveringen. […] Rekrutteringen av nye medlemmer foregikk etter naturmetoden, så å si. Annonsering f.eks. var en umulighet», fortalte en av de tillitsvalgte i et intervju i 1987. Men det hele ble en kortvarig affære; etter vel et halvt års drift ble avdelingen nedlagt på grunn av dårlig oppslutning og fordi noen av de sentrale personene flyttet fra byen.
https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/forbundet-av-1948-trondheims-avdeling
Da Det norske Forbundet av 1948 ble etablert i 1950, valgte de likevel å legge seg på den danske søsterorganisasjonens navn. Hvorfor?
– 20. mai 1950 ble en avdeling opprettet i Oslo. Denne gangen også som en underavdeling av Forbundet i Danmark, men den fikk tittelen «norsk avdeling» (seksjon?) og skulle altså representere hele landet. Som svenske RFSL var altså den norske avdelingen i starten en del av en skandinavisk organisasjon. Det var først i 1952 at den norske avdelingen brøt ut og erklærte seg som en selvstendig organisasjon. I 1953 ble det vedtatt at navnet skulle være Det norske forbundet av 1948.
Hvilke saker var organisasjonen opptatt av de første årene?
– De var opptatt av både å skape et sosialt miljø og å jobbe for å fjerne § 213 i straffeloven. Denne paragrafen forbød sex mellom menn, men bare i tilfeller der «almene hensyn» tilsa at det burde gripes inn. I praksis hadde denne passusen vært tolket restriktivt, paragrafen var svært sjelden brukt. Forbudet var likevel med på å understreke samfunnets negative holdninger til homofili, og i 1950 ble det fra psykiatrisk hold stilt spørsmål ved om ikke eksistensen av Forbundet bidro til brudd på denne straffeparagrafen. Noe organisasjonsforbud ble det likevel ikke noe av, men foreningen måtte operere svært forsiktig på 1950-tallet, og ingen av de tillitsvalgte sto fram med fullt navn.
Hvordan ble det jobbet politisk og overfor opinionen?
– Forbundet la ned et stort arbeid i arbeidet mot lovparagrafen og etter hvert mot det nye utkastet til § 213. Straffelovrådet foreslo nemlig at det generelle forbudet skulle erstattes med en høyere seksuell lavalder for homo- enn heteroseksualitet og ville også legge noen begrensninger på organisasjonsaktiviteten. Om dette hadde blitt vedtatt, ville man de facto fått en forverring av situasjonen, man ville fått en paragraf uten den begrensningen mot påtale som lå i formuleringen «almene hensyn» og DNFs virksomhet ville bli truet. Siden ingen i styret sto åpent fram, engasjerte de advokaten Johan Bernhard Hjort som frontet saken overfor myndigheter og offentligheten.
De sentrale personene i Forbundet skrev også leserinnlegg i avisene. Den første formannen, Rolf Løvaas (1923–1996), skrev til og med et innlegg under fullt navn i 1950, men da uten at han ga direkte til kjenne at han selv var homofil eller at han var formann i foreningen for homofile. Også andre i Forbundet, som Øivind Eckhoff (1916–2001) og Arne Heli (1924–2006), skrev leserinnlegg i avisene.
Hva slags folk var pionerene? Hvilket inntrykk får du av dem som mennesker gjennom arkivmaterialet?
– Skeivt arkiv har privatarkivet etter den første formannen, Rolf Løvaas. Han var født og oppvokst i Trondheim, men hadde bodd i Oslo siden 1945 der han jobbet i reklamebransjen og senere i NRK. Arkivet viser en engasjert mann som hadde god kjennskap til skeiv litteratur og historie. I arkivet finner vi blant annet brevveksling med forfatterne Alf Martin Jæger (1895–1967) og Borghild Krane (1906–1997) som allerede i mellomkrigstiden hadde skrevet romaner om homofile og lesbiske.
Øivind Eckhoff var en annen sentral person. Han var pianist og amanuensis i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 1965 til 1983. I 1957 gav han ut den første norske sakprosaboka om homofili, Vi som føler annerledes, under psevdonymet Finn Grodal. I arbeidet med boka hadde samboeren Arne Heli, en annen sentral person i Forbundet, bidratt.
Dermot Mack (1914–2001) var formann store deler av 1950-tallet. Han var bergenser, men kom til Oslo på 1930-tallet som student. Han var utdannet jurist og gjorde en betydelig innsats i kulissene ved å hente inn kunnskap og argumenter i arbeidet mot endringen av § 213 på 1950-tallet. Skeivt arkiv er så heldig å ha et lydopptak av et intervju med Mack som ble utført av Turid Eikvam på 1990-tallet.
Den første tiden var Forbundet veldig mannsdominert, men det var ikke en ren herreklubb. Vi ser at kvinner var med i styret allerede tidlig på 1950-tallet, men vi vet svært lite om hvem de var, bortsett fra navnene. En av de som tidlig kom inn i organisasjonen og styret, var Vigdis Bunkholdt (f. 1936), hun ble en nær venn av Eckhoff og Heli. Bunkholdt er intervjuet av Skeivt arkiv, og et klipp ligger her:
https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/forbundet-av-1948-trondheims-avdeling
Til slutt, hvor viktig vil du si året 1948 er i den norske skeive historien?
– Årstallet er viktig fordi det var da en organisert homobevegelse startet, aktiviteten i Norge var en direkte konsekvens av det som skjedde i Danmark. Om Forbundet af 1948 ikke hadde eksistert og arbeidet aktivt for organisering også i Norge, er det ikke sikkert vi hadde fått en homo-organisasjon så tidlig i Norge. De som var aktive på 1950-tallet, gjorde en viktig jobb med å utfordre et samfunn som var svært fiendtlig innstilt til likekjønnet kjærlighet. De la også grunnlaget for det mer åpne og offensive arbeidet som ble gjort for å oppheve § 213 på andre halvdel av 1960-tallet, og som ble kronet med seier i 1972.
