Kvinnelige pionerer - historien om Johanne Kolstad
Johanne Kolstad, sier du? Du rister på hodet. Nei, det ringer ingen bjeller.
Johanne Kolstad kunne vært hvem som helst, men var det ikke.
Tekst: Sjur Harby
Foto: Privat
Den som er født fri, kan ikke trives i bur. Det menneske som har opplevd verden, kan ikke puste bak lukkede vinduer. Bare den som virkelig har elsket, vet hva kjærlighet er. Familieliv, men også ensomhet og alkoholisme ble Johanne Kolstads offisielle ettermæle i lokalsamfunnet. Eneren ble til outsideren, den som la livet bak seg og gikk i dvale. Johannes liv ble til barnebarnas eventyr.
«Foregangskvinnene vi trekker frem var ikke først og fremst kvinnesakskvinner, men gjorde sannsynligvis mer for kvinnesaken gjennom sin gjerning enn mange som kjempet på barrikadene», skriver forfatteren Gunnar Jerman i innledningen til sin nye bok Kvinnelige pionerer i menns verden. Visst hører mange av navnene barnelærdommen til: Synnøve Finden møter du i butikken hver eneste dag. Laila Schou Nilsen, Betzy Kjelsberg og vår egen Henriette Schønberg Erken er fremdeles for institusjoner å regne. Men Johanne Kolstad?
Hun ville vært glemt, om det ikke var for at barnebarna Knut og Ole Aastad Bråten hadde grepet fatt i den gamle bestemoren sin. Børstet støvet av esker med gulnede avisutklipp og falmede fotografier. Esker med minner fra en annen verden, en annen tid, et annet liv. Johanne Kolstad er historien om et menneske som ikke var hjemmehørende noe sted og derfor ble glemt av alle. 
Verden erobret hun fra hoppbakkene. Født den 13. februar 1913 på småbruket Nygård i Nordre Land. Som en av få kvinnelige medlemmer i det lokale idrettslaget, utmerket hun seg tidlig som skihopper. Skjørt ble omsydd til ballongbukser. Jakke og topplue fikk Johanne til å se mer ut som en gutt enn det som godt var. Folk snakket. Hjemme var guttejenta vel så iøynefallende som idrettsjenta.
For å gjøre en lang historie kort, var Johanne Kolstad verdens fremste kvinnelige skihopper i mellomkrigstiden. Hun erobret USA som 20-åring, ble omtalt som The Queen of Skis, og var fra 1933 til 1938 en hovedattraksjon i oppvisningsrenn over hele Nord-Amerika. Vel var hun en kvinne, men kanskje heller en slags en valkyrie, som i mangt og mye hadde mannfolket i seg. Eksotisk og fremmedartet må hun ha virket, både ute og hjemme. Men hun fylte Madison Square Garden. For 20 000 tilskuere landet hun stilsikkert i Carrybakkens unnarenn i Chicago, og som idrettsstjerne ble hun innlosjert i egen suite på luksushotellet Waldorf Astoria i New York. Johanne var en suksess. Jenta fra Nordre Land var World Champion Woman Ski Jumper over there. Klassereisen var så å si uten ende.
Men historien slutter ikke i sus og dus et sted i Amerika eller her hjemme. Riktig nok ble skiene lagt på hylla i 1939, men så kom krigen. Deretter skulle landet bygges og det var ikke lenger bruk for kvinnelige pionerbedrifter på idrettsfronten. Dessuten, kvinner i mannsklær passet dårlig inn i en tid der husmødre stort sett ble avbildet i nystrøkne forklær ved en blankpusset komfyr. «The flying Norsewoman», kunne ha blitt hoppsportens svar på Sonja Henie, men prøvde i stedet å bli en husmor i Valdres.
Egentlig kunne Johanne Kolstad vært hvem som helst, når som helst og hvor som helst. Johanne eller Johan spiller ingen rolle. Hun har levd blant oss til alle tider og er den som bærer smerten når knopper brister.
Denne artikkelen har også vært publisert i Hamar Arbeiderblad 
Den hele og fulle historien kan du lese i Syn og Segn nr. 4 i 2008.
