Bak bøkkerens dør
Ingen bøkker, ingen fatmodning. Så enkelt er det.
Vi er på Haslevangen i Oslo. På det tidligere Vinmonopolets stolte sentralanlegg fra 1933. Tegnet av arkitektene Otto Juell og Otto Scheen. En funksjonalistisk drøm av et fabrikkanlegg, konstruert i stål med fasader i rød tegl. Premiert for god arkitektur i 1934.
HÅNDLAG: V: Bøkker Arne Larsen i gang med reparasjon av et gammelt fat. H: Arcus har 9000 fat som skal etterses. Det kreves fire mann og et velutstyrt verksted.
Tekst: Sjur Harby
Foto: Arcus
Men snart er det kroken på døra for alt vi forbinder med Haslevangen 16. Arcus skal flytte til Gjelleråsen. Med på lasset følger 9000 eikefat, fire bøkkere, et verksted, en stor samling verktøy og en håndverkstradisjon like edel som akevitten selv.
Bak døren
Du blir alltid hentet i porten her oppe. Du følges inn og du følges ut. Men denne gangen går ikke turen til fatlageret eller til kontorene. Nei, du skal over plassen, forbi hovedinngangen, rundt hushjørnet, over en mindre gårdsplass, opp en trapp og inn nok en dør. «Bøkkerverksted» står det. Bakenfor venter høvelspon på gulvet, halve og hele fat, enkeltstaver, verktøy, brune kaffekopper og menn i skinnforklær. Dessuten, det lukter godt der inne. Av treverk og brennevin. Den norske akevitten ville ikke vært det samme uten bøkkeren og hans verksted. Velkommen innenfor.
Fiskeriene
En gang, og vi skal tilbake til mellomkrigstiden, var bøkkerne en vanlig yrkeskategori i Norge. Ikke minst langs kysten der fiskeriene konsumerte store mengder tønner til tran og til nedlegging av saltet fisk for lagring og eksport. Men også etterpå kunne tønnene gjøre nytten. Hvem har ikke hørt om St. Hansbålene som hver sommer ble stablet himmelhøyt før en fyrstikk gjorde ende på alt sammen?
Fisketønnene ble produsert i flere størrelser, henholdsvis som heltønne (116 liter), halvtønne (58 liter), kvarttønne (29 liter) og åtting (14,5 liter). Trevirket til produksjonen varierte, men til fisk var furu og gran det vanligste. Geografien var langt på vei avgjørende for materialvalget, således at gran dominerte nord for Romsdalen og ble mindre brukt lenger sør der furu overtok. Men furu ble oppfattet som lite egnet for sildetønner, siden den ble beskyldt for å gi silda en smak av harpiks. Bøketre var derfor en vanlig erstatning, i alle fall under de store sildefiskeriene i 1800-årene. Men andre treslag kunne også forekomme.
Anker, fat og oksehode
Det er lett og tenke at en tønne er en tønne. Men trer du inn i bøkkerens verden, må du være forberedt på at også terminologien endrer seg. Som i vitenskapen, har også yrkesfagene behov for presiseringer som sikrer at en snakker samme språk. Rent overordnet betyr det at et fat betegner tønner for flytende varer, derav navnet fatmodning og fatøl. Men også anker blir brukt som betegnelse ved omsetning av øl, vin og brennevin. Oksehode dukker også opp, men da er innholdet sirup og olje, men, stopp litt, for det hender også her at det menes fat for vin og brennevin. Enkelt skal det med andre ord ikke være.
Men ordgleden slutter selvfølgelig ikke med dette. På veggene i verkstedet på Haslevangen henger det ulike håndverktøy på rekke og rad. Spesialverktøy som bare dyktige smeder kan levere. Siden også smeden er blitt en sjelden vare her til lands, er verktøyet en verdifull kapital som må skjøttes vel. Derfor skal du ikke bli overrasket om bøkker Arne Jøran Øyen forteller deg at utskraperen han arbeider med er 150 år gammel. Kanskje har den fulgt verkstedet så lenge noen kan huske, kanskje er den funnet i en brukthandel, et loppemarked eller på en auksjon. Ikke all kulturarv er like godt beskyttet som akevitten.
Av andre verktøy som er i daglig bruk på Haslevangen finner vi redskaper som en ekspeditør hos Jernia bare vil riste på hodet av. En stusser er en buet kniv med et rettvinklet håndtak for utarbeiding av fatet innvendig, en rettkniv derimot, er en kniv med håndtak i hver ende til forming av staver, mens krumkniven er nødvendig når staven skal uthules innvendig. Også fatene selv er inndelt i navngitte komponenter. Front, midtstykke, kamstykke, buk, stav, logg og ende fungerer på samme måte som stedsnavn på et kart.
Mest vedlikehold
Når Norske Akevitters Venner autoriserer nye serveringssteder, skjer det ved at enden av et fat med plakett overrekkes vertskapet og henges på veggen. Hedersmerket spesialproduseres for NAV i bøkkerverkstedet på Haslevangen. – Det er nok det nærmeste vi kommer fatproduksjon her hos oss i dag, sier Arne Jøran Øyen. – Vi lager ikke egne fat, det skulle nok bli altfor dyrt. Når Arcus skal supplere beholdningen, kjøpes disse inn fra utlandet. Vår oppgave er å etterse fatene, reparere skader og sørge for at levetiden blir lengst mulig. Men vi har utstyr til å lage nye fat om det skulle knipe en dag.
Norsk akevitt er utenkelig uten fatmodning og sentralt i logoen til Norske Akevitters Venner finner du et fat. – Du vet, noen av eikefatene på lageret hos oss er nærmere 100 år og fremdeles i bruk. Eik er et seigt, hardt og slitesterkt treslag, sier Øyen. – Den er lett å forme og trevirket er naturlig konservert med blant annet garvestoffer. Noen av fatene våre er eldre enn Vinmonopolet og stammer fra fatlagrene til de gamle brennevinsprodusentene, for eksempel Løiten Brænderis Destillation nede
i Vaterland, der Postgirohuset ligger i dag.
Men tro ikke at et fat kastes, selv om det pensjoneres. Nei, da plukkes det fra hverandre og brukbare deler tas vare på som reservedeler til bruk i reparasjonsøyemed. – Et fat av en viss alder har gjerne deler fra flere andre fat, sier Øyen. – Det er gjenbruk og det skaper kontinuitet og tradisjon. Dessuten god smak.
Hva skal en bøkker kunne?
Det tar fem år å bli utlært som bøkker. Like viktig som boklig lærdom, er det å lære seg håndlaget. Derfor foregår undervisningen i verkstedet, der lærlingen følger mesteren. Når en ny læregutt tas opp, velges det blant erfarne kandidater som gjerne har en bakgrunn som båtbygger, tømrer, snekker eller liknende. Kandidaten er voksen, det betyr passert 30 år. Du blir ikke bøkker på et innfall. Interessen og engasjementet skal modnes frem.
Bøkkerfaget krever gode materialkunnskaper og håndverksferdigheter, dessuten kunnskaper i matematikk og geometri. Illustrerende for fagets utvikling er at de fleste lærebøkene enten er selvskrevet eller fra før krigen. I 1972 ble faget tatt ut av lærlingordningen, men på Vinmonopolets initiativ ble utdannelsen hentet inn i igjen i 1994. Kravene til en fullbefaren bøkker er at han skal kunne ta ut egnede materialer til produksjon og reparasjon av tønner og fat. Materialene skal kløyves til tønnestaver, tørkes, og formes i en stavkrakk. Deretter begynner reisingen av tønna ut fra slagbåndet. Stavene tilpasses, og det tettes med siv eller andre tettematerialer mellom stavene der det er nødvendig. For å få materialene smidige må materialene dampes og varmes. Til slutt slås permanente tønnebånd på plass med mokker og sleggert.
Visst er akevitten et stolt stykke kulturarv. Men det er sannelig også bøkkeren selv.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i AquaVIT 2-2010.
