En umerket grav
Kongen av Bastøy ruller over norske filmlerreter i disse dager. Men den som husker Bernhard Stokkes guttebok I natt rømmer vi fra 1932 eller Gabriel Scotts roman De vergeløse. Et barns historie fra 1938 vet at historien om de norske guttehjemmene har skapt bølger før.
Av Sjur Harby
Selvfølgelig kjenner du ikke navnet Peder Johan Osuldsen. Hvorfor skulle du det? Han døde femten år gammel. Året var 1904. Stedet het Toftes Gave, en oppdragelsesanstalt på Helgøya i Ringsaker som senere ble landskjent for sin brutale behandling av vergerådsbarn. Noe bilde av gutten er ikke kjent og graven ved Helgøya kapell ble aldri merket.
Kanskje er det Peder Johan Osuldsens kiste. Kanskje ikke. Ingen vet lenger.
Nr. 165
Men Osuldsen ble anonymisert før dette, nærmere bestemt den 31. januar 1901. Denne dagen ble elleveåringen presentert for guttehjemmets forstander, Nils Navelsaker (1850-1913), som førte ham inn i skolehjemmets protokoll som nr. 165. Peder Johan, sønn av blikkenslager Gunnar Osuldsen og Margrethe Pedersen i Arendal, ble anbrakt på Toftes Gave for «slet opførsel, dovenskab og løgnaktighed».
Med blanke ark
Ritualet var symbolsk, så å si en kjærlighetshandling, og løpenummeret markerte at guttens tidligere synder nå var tilgitt og glemt. For nr. 165 startet den nye hverdagen med blanke ark, der det ved flid og arbeid var opp til gutten å skape fortrolighet og tillit hos sine nye foresatte. Et strengt reglement skulle lette Osuldsens vei, og i foreldrenes sted trådte nå forstander Nils Navelsaker selv.
Arbeidet edler mannen. Guttene på Toftes Gave skulle skikke seg som samfunnsborgere gjennom hardt arbeid og å lære seg minst et håndverk.
Tre og et halvt år
Osuldsens opphold varte i tre og et halvt år. Han ble ført ut av elevprotokollen den 31. august 1904 og inn i kirkeboken for Nes den 5. september. Han ble den 24. mannsperson i prestegjeldet som døde dette året. Om årsaken foreligger det flere forklaringer, henholdsvis «lungeslag» i Nes kirkebok og «hjerteslag» i skolehjemmets årsberetning for 1904. Skal vi tro Harald Thuens doktorgradsavhandling om den filantropiske barneredningen på 1800-tallet, skal Osuldsen ha dødd under arbeid på jordet, mens årsberetningen forteller at han fikk et illebefinnede på vei hjem fra bærtur. Nr. 165 hadde medfødt hjertefeil og var derfor ifølge den samme årsberetningen fritatt for arbeid, men ikke for straff. Skolehjemskomiteen av 1908 avslørte i sin innstilling at han ble tildelt 10 slag den 16. juni, 10 slag den 18. juni, samt «indelukke og tap av mad» den 24. juli i 1904.
Toftes Gave
Fra utsiden kunne Toftes Gave imidlertid lett forveksles med et av tidens populære badehoteller. Store, hvite sveitserstilsbygninger tegnet av arkitekt Georg Andres Bull (1829-1917) lå vakkert til på gården Nedre Sund på Helgøya. Anlegget var omgitt av et frodig jordbrukslandskap og hadde Mjøsas bølger i sin umiddelbare nærhet. Mellom bygningene fantes en liten park med grusganger som snirklet seg hyggelig gjennom syrinbuskene mot fontene og flaggstang. Toftes Gave var opprinnelig et filantropisk prosjekt, etablert med de beste intensjoner. En landsens idyll. Tilsynelatende.
Men …
Det hele startet med boken Under loven, utgitt av Bjørn Evje på Olaf Norlis forlag under psevdonymet Mikael Stolpe i 1907. Evje hadde en tid arbeidet ved Bastø Skolehjem og var rystet over forholdene barna levde under både her og ved Toftes Gave. Hans skildring ga leserne innblikk i en oppvekst fylt av tilfeldige og ofte brutale avstraffelser, kadaverdisiplin, hardt arbeid, elendig kosthold, dårlig undervisning, knappe ressurser, mangelfulle kunnskaper blant lærere og andre ansatte. Boken utløste en bred offentlig debatt om skolehjemmene som ble ytterligere tilspisset da det året etter kom nye avsløringer i Om Livet og Behandlingen blant 150 Straffanger paa Toftes Gave Strafanstalt. Uhyggelige Afsløringer. Heftet var signert H. Asbjørnsen. I kjølvannet av bøkene fulgte flere aviser opp med egne kritiske reportasjer om den manglende omsorg og kjærlighet som vergerådsbarna var gjenstand for.
Fra reglementet for Toftes Gave.
Politisk engasjement
Også i politiske kretser vakte saken oppmerksomhet, ikke minst i partiet Venstre der juristen og sosialpolitikeren Johan Castberg (1862-1926) karakteriserte Toftes Gave som et «skjærpet fængselۚ». På nyåret i 1908 ble det derfor innledet rettslige vitneopptak av elever og ansatte i anstaltene. Et arbeid som senere ble fulgt opp med en egen undersøkelseskommisjon, den såkalte Skolehjemskomiteen av 1908. Vitneforklaringene utdypet ytterligere de forhold som allerede var offentlig kjent. 
Ved innskriving i protokollen på Toftes Gave ble vergerådsbarnas døpenavn erstattet med et nummer. Nr. 42 risset sitt navn inn i en sengegavel. Inne på stabburet derimot, skrev de seg inn med fullt navn, ankomst og avreisedato. Mest inntrykk gjør kanskje gutten som med blyant skrev «reise når tiden kommer...»
Anlegg på overtid
Min inngang til denne historien var tilfeldig. For egentlig var det bygningene på Toftes Gave som skulle ha min oppmerksomhet. For hva skal en gjøre med anlegg som lever på overtid, som i mange tilfeller er ombygd til det ugjenkjennelige, som ikke påkaller seg den tradisjonelle antikvarens interesse, men som likevel rommer viktig, nasjonal historie?
Toftes Gave er på sett og vis et slikt anlegg. Utvendig er fremdeles mye bevart, innendørs må du lete etter sporene. For skolehjemmet Toftes Gave ble nedlagt i 1949 og bygningsmassen ble deretter ominnredet til en «åndsvakeanstalt» for Oslo kommune. I dag er det barnehage her. Lite minner om det Toftes Gave som engang skapte overskrifter i hovedstadspressen.
Fra utsiden kunne nok Toftes Gave lett forveksles med et av tidens populære badehoteller. Store, hvite sveitserstilsbygninger tegnet av arkitekt Georg Andres Bull (1829-1917) lå vakkert til på gården Nedre Sund på Helgøya. Til høyre har et vindu erstattet den store urskiven som tidligere regulerte arbeidsdagen her.
Dokumentasjonsforeningen
På Helgøya var det imidlertid noen som begynte å lete. «Dokumentasjonsforeningen Toftes Gave» er en håndfull mennesker som uegenyttig grep fatt i historien, som systematisk undersøkte bygningene fra kjeller til loft på jakt etter levninger fra skolehjemsperioden. Det ble en slags arkeologi i kroker som tilfeldighetene hadde etterlatt urørt. De fant forbausende lite, anleggets størrelse og virksomhetens varighet tatt i betraktning. Barna, som en gang hadde skapt furore, som ble landskjente da låven ble stukket i brann en maidag i 1908, hadde etterlatt seg nesten ingen ting.
Få spor
Over 70 år med barndom og oppvekst, flid og uflid, forbrytelse og straff var som vasket av veggene. Fra 1877 til 1949 hadde nærmere 3000 barn, opptil 160 gutter i slengen, vært innom skolehjemmet. En skulle tro det var nok å ta tak i. Men nei. Den som tar turen til samlingen på stabburet lar seg overraske av hvor lite som er bevart. Det holder med et rom i første etasje. Selv der er det ganske luftig. Snaut 60 år etter nedleggelsen er lokalitetene i dag nesten uten autentisk utsagnskraft om vergerådsbarna. Noen fillete arbeidsuniformer ble funnet på loftstrevet, et hodegjerde fra en seng og noen enkeltgjenstander fra verkstedproduksjonen, en bulkete trompet og litt utslitt skotøy er det guttene på Toftes Gave har etterlatt oss. 
Det var på lofttrevet at Dokumentasjonsforeningen Toftes Gave fant de få sporene guttene har etterlatt seg. Noen slitte arbeidsuniformer i bomull og velbrukte pluggsko forteller om hverdagen ved guttehjemmet.
Den tause kirkegården
Helgøya kirke er på ingen måte bemerkelsesverdig. Det er en litt sliten, hvitmalt, panelt tømmerbygning fra siste halvdel av 1800-årene. Den ligger ved veien oppe i lia, et godt steinkast fra Toftes Gave. Er den betydningsfull, så må det være fordi den i 1944 var åstedet for biskop Wollert Krohn-Hansens (1889-1973) hemmelige ordinasjon av 18 teologiske kandidater. Men det er altså her den robuste kisten til nr. 165 ble senket i jorden en augustdag i 1904. Her, ett eller annet sted i det sydvestre hjørnet av kirkegården, slutter fortellingen om Peder Johan Osuldsen.
«Lukekoner»
I England har de et eget ord for dem som sørger for at kompromitterende materiale fjernes før arkiver gjøres tilgjengelig for offentligheten. «Lukekonenes» ansvar er at dokumenter destrueres slik at enkelte saker aldri skal kunne belyses fullt ut. På Toftes Gave er det imidlertid tilfeldighetene som har rådd grunnen. Over alt er det feid, kanskje fordi en intuitivt ikke ønsket at skammen skulle følge anlegget som en skygge. Lovverkets definisjon av kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til» kommer til kort på Toftes Gave. For her er nesten ingen ting som lenger kan fortelle.
