En spisevogn til begjær
– Surt, sier Bernt Bucher Johannessen. Novembervinden uler i ørene på ham. – Vi tar en liten en når vi er innenfor porten. – Ja, sier jeg. – En liten en.
EVIG EIES KUN DET TAPTE: Morten Tranøy (t.v.) og Bernt Bucher Johannessen sørger over at jernbanens gullalder smuldret bort mellom fingrene på oss. Foto: Sjur Harby.
Tekst: Sjur Harby | Foto: Kyrre Lien
Det er lenge siden de hvite dukene forsvant fra NSB. De legendariske spisevognene var en gang statsbanenes stolthet. Norsk Spisevogn Selskap. Husker du monogrammet som preget alt servise? NSS sto det, med bokstaver som filtret seg inn i hverandre som et forelsket par. Etablert i 1919 med hvitt porselen, stivede servietter og menyer som i dag må plukkes frem fra arkivskuffer og museumsmagasiner. I 1932 kostet for eksempel en frokost to kroner, og inkluderte «koldt kjøtt, smør, brød, egg, ost, kaffe eller te». For en fire retters middag betalte du fire kroner, en tre retters kostet kr. 2,75. Spisevognen førte eget vinkart, og serverte øl og mineralvann på forlangende. Drikkepenger var medtatt på regningen, og gjestene ble oppfordret til kun å betale mot kvittert regning. 
Et stykke Europa
– Spisevognene, atmosfæren, ja selve fenomenet restaurant på skinner, representerte jo et stykke Europa, sukker Bernt Bucher Johannessen i Sultgruppen. – Etter krigen skjedde det et kulturskifte her hjemme, naturlig nok. Nærmest noe jeg vil karakterisere som et hamskifte. Kontinentet, men særlig kulturnasjonen Tyskland, hadde i mellomkrigstiden stor innflytelse på norske forhold. Bare tenk på alle ingeniørene som ble utdannet ved tyske universiteter og høyskoler, dernest forlagsfolk, musikere, folk i hotell- og restaurantfagene. Jeg driver også restauranten på Hvalstrand Bad i Asker utenfor Oslo. Det er et fredet restaurant- og badeanlegg fra 1934, en av funksjonalismens hovedverker i Norge. Elegant, gjennomtenkt, tegnet for en europeisk og overskuddsspreget livsanskuelse Etter krigen var dette segmentet borte. Tyskland var ikke lenger et forbilde, og Norge skulle bygges. Det var ikke plass for denne type restaurantkultur lenger.
I direksjonens vogn
Vi er blitt en til. Tredjemann heter Morten Tranøy og kommer fra Norsk Museumstog. Han har invitert oss inn i en oppvarmet salongvogn fra 1923. Opprinnelig bygget for direksjonen i NSB, men også benyttet av Kong Haakon VII frem til 1940. Ingen overdådig luksus akkurat, men så hederlig som et fattig land kunne tillate seg i mellomkrigstiden. Vogn 118, for det er det den heter, er utført i teak, og rommer foruten salongen, også tre sovekupeer, tekjøkken og et badeværelse med dusj. I begge ender er det plattformer. Bucher Johannessen fisker opp en akevittflaske og tre glass. – Skål, sier han. – For hva da?
Kort fortalt
Vi skal ta kortversjonen av historien, siden dette er kulturarv på sotteseng. Spisevognene slik vi kjenner dem, ble introdusert ved Bergensbanens åpning i 1909. Initiativet var privat, og kan krediteres restauratøren Carl Christensen i Drammen. Han drev byens jernbanerestaurant, og bestilte to spisevogner for egen regning. Meny og vinkart var, etter dagens målestokk, imponerende. Suksessen lot heller ikke vente på seg, og viste seg også i kommersielt henseende å være et vellykket foretak. På spisekartet sto varme og kalde retter i alle prisklasser, ned til smørbrød og kaffe. I 1919 overtok NSB virksomheten gjennom sitt eget selskap, Norsk Spisevogn Selskap. Konseptet ble etter overtakelsen forenklet, men bredte seg til gjengjeld utover store deler av jernbanenettet. I 1950-årene var det nærmere 20 spisevogner rundt om på norske skinner. På varme og trange kjøkkener sto kvinner over grytene, mens mannlige kelnere serverte ved bordene. På Bergensbanen var det tre kvarters bordsettinger med 15 minutters opphold til opprydding og klar-gjøring før neste pulje. – Reisen skulle være en opplevelse. Tiden skulle brukes til noe hyggelig. I 1932 gikk første tog fra Østbanen til Trondheim kl. 08.35. Nærmere 14 timer senere, kl. 22.25, tøffet det inn i trønderbyen. Ikke mindre en 43 stopp hadde det da gjort underveis. Alle stasjoner var den gang betjent, og jernbanerestauranter med varme retter fantes på Oslo Ø, Hamar og Oppdal. Kalde retter ble i tillegg servert på Eidsvoll, Lillehammer, Dombås, Hjerkinn, Støren og Trondheim.
Mot slutten
En skulle selvfølgelig tro at NSB hadde næringsvett nok til å beholde en slik
suksess, men slik gikk det som kjent ikke. Utover i 1960- og 1970-årene ble tilbudet gradvis redusert, og erstattet av morsomme trillevogner og smørbrød det skulle gå frasagn om på norske revyscener. I stedet for de klassiske restaurantvognene, introduserte statsbanene kafeteria- og kafévogner. Etter en beskjeden nysatsing i 1980-årene, forsvant spisevognene for godt på slutten av 1990-tallet. Siden fikk vi automater og kioskvogner.
Evig eies kun det tapte?
Utenfor vinduene beveger det seg tog i alle retninger, men selv står vi stille her på Nyland i Groruddalen utenfor Oslo. Toget er gått i opplag for vinteren. Det er tid for vedlikehold. Utført av frivillige hender som synes det er for galt at jernbanens gullalder bare skal smuldre bort mellom fingrene på oss. Norsk Museumstog er en underavdeling av Norsk Jernbaneklubb. Foreningen arbeider med restaurering, vedlikehold og drift av musealt jernbanemateriell. Alle driftsinntekter går uavkortet til bevaring av vogner og lokomotiver med kulturhistorisk verdi.
Fem år til
Selv om foreningen teller flere medlemmer, er det i praksis bare 10 til 15 mennesker som holder denne arven levende. For noen av dem er det en hobby, for andre en lidenskap, en livsstil og et kall. Morten Tranøy tilhører siste kategori. – Vi kan klare dette i fem år til, men da er det slutt, sier han en anelse oppgitt. – Med dagens krav til jernbanesikkerhet, må arbeidet profesjonaliseres og tilbudet kommersialiseres. Dessuten er vedlikeholdsetterslepet såpass stort at det ikke vil være forsvarlig å kjøre togmateriellet lenger enn dette. Men, tilføyer han, – foreløpig reiser du trygt med oss.
Kulturarv
– Du vet, mat- og drikkekultur, bygningsarv, musikk, kulturlandskap, veterantog og kystkultur er sider av samme sak det, sier Bucher Johannessen. Han har skjenket opp et glass til av Løiten Linie, og lar det sjonglere mellom fingrene på høyre hånd. – Våre gjester spør ikke etter hvem som har ansvaret for hva. De kikker ut av vinduene, og ser kuer på beite og endeløse potetåkre, de spiser norske grønnsaker, drikker norsk øl og forundres over sporene som forsvinner inn i granskogen når de står ute på plattformen her og lar vinden gre håret. Det er helheten vi selger, ikke bare en meny på et gammelt tog. Norsk reiseliv har langt flere aktører enn de som selger flyseter, senger og middager. Akevittens suksess er en lærepenge for oss alle sammen. Tradisjon og innovasjon hånd i hånd. Hjelpe meg, 6000 medlemmer og 27 regionforeninger. Det er imponerende. Han kikker bort på Morten Tranøy. – Det er klart at det Morten og gutta driver på med, betyr noe for folk. Personlig er jeg ikke opptatt av hva slags akslinger denne vognen har, men jeg liker atmosfæren her og de mulighetene den gir for et godt måltid. Jeg liker å se at folk hygger seg i omgivelser som disse gutta skaper. Det er noe autentisk over det. Vi bruker ikke guider som ikke ser forskjell på teak og mahogni. Våre folk har hatt olje på hendene. Det er blå negler og idealisme tvers igjennom. Hel ved, om du vil. Sammen klarer vi å skape noe unikt. Dette er det eneste toget med teakvogner som er operativt i Europa. Visste du det? Du kan takke folkene i Norsk Museumstog for at du sitter her og drikker mitt brennevin i dag. 
Samarbeid
Norsk Museumstog hadde lenge vært på jakt etter en samarbeidspartner som kunne ta seg av serveringen om bord. – Du vet, vi liker jo best å skru på tog, kjøre dem, få dem til å leve igjen, sier Morten Tranøy. – Matservering, det er ikke vårt bord. Samtidig vet vi at du kan ikke ta med folk på tur i timesvis uten å gi dem noe å spise. Det går bare ikke. Derfor var vi på jakt etter en seriøs aktør som kunne ta seg av den biten, som skjønner hva dette handler om. Den sjelen vi legger i restaureringen av togmateriellet, må finne gjenklang i maten som serveres.
Altså ble det samarbeid. Med Bernt Bucher Johannessens Sult. Det startet som catering, men fra 2008 har det vært organisert under navnet Sult kulinariske reiser. Hjemmesidene legger ikke skjul på at formålet er godt: «Sult restauranter samarbeider med Norsk Museumstog (NMT) om servering ombord i deres unike historiske norske tog. NMT tar vare på og drifter norske togvogner og lokomotiver fra 1909 til 1930.» Bravo.
Akevitt
Som kjent driver Sult-gruppen en rekke restauranter i Oslo-regionen, hvorav Sult Restaurant på Grünerløkka sikkert er en gammel kjenning for mange lesere. – Jepp, vi er akevittautorisert på Sult Restaurant. Det skal Sult kulinariske reiser også bli, sier han en anelse selvbevisst. – Norsk akevitt hører hjemme her. Hele utvalget skal vi ha, men med vekt på profilering av regionale varianter når vi er ute på tur. – Med oss kan du reise fra Oslo til Bergen på drøye ti timer, eller mer vanlig, Nordmarka rundt på fire og en halv time. På veg mot Bergen lager vi en meny som spiller opp til Bergens Aquavit 1818, mens vi kan gjøre det samme med Gammel Opland ellers Simers Oslo Aquavit i Nordmarka. Bare for å tenke litt høyt altså. Men du vet, vi skulle hatt en skikkelig fatmodnet togakevitt. En som kunne selges til inntekt for bevaringsarbeidet, og som vi kunne servere overalt. Tenk deg hvis alle togfrelste unte seg en flaske i løpet av året? Det blir penger av slikt. Til vedlikehold og drift.
Norske forfattere var hyppige gjester i spisevognen, men det er sjelden at den dukker opp i deres forfatterskap. – Underlig, svarte bibliotekfaglig direktør Kjartan Vevle i Biblioteksentralen, da jeg foreholdt ham faktum. – La meg sjekke med noen kolleger ved biblioteket på Notodden. Etter litt leting fant de frem til en liten skildring fra Stein Rivertons (Sven Elvestad) Mysteriet paa Bergensbanen fra 1910.
«Paa dette Tidspunkt hviskede Madame: Champagne. Og der kom Champagne paa Bordet. Den skummende Vin perlet i Glassene, mens Toget langsomt arbeidet sig opover mod Høifjeldet. Hardangerjøklens blaa Brem skimtedes, og Vinden fôr i hujende Kast ned fra Hallingskarven. Snevidderne laa blændende hvide derudenfor, men inde i Spisevognen var der lint og varmt. Stemningen steg, Madame syntes det hele var et Eventyr, og da hun havde nydt tre bredfulde Glas Champagne, klappet den lille Pariserinde begeistret i Hænderne.»
